diabetes

Jeg har diabetes type 1. De fleste kaller det kanskje sukkersyken, men det er feil! Det heter diabetes. Jeg ville bare skrive et lite innlegg om det fordi akkuratt nå vil jeg bare dele det med noen. Jeg skriver ikke innlegget for å synes synd på meg selv eller klage, men for å få folk til å forstå hvor slitsomt det egentlig er, hverfall for meg akkuratt nå.

Siden jeg var 2 år har jeg hatt diabetes. Jeg fikk det ikke fordi jeg spiste for mye godteri og søtsaker som mange kanskje tror, men fordi det ligger gener i familien. Det var ikke mange prosent sjangse for at jeg kom til å få det, men det gjorde jeg altså! Av og til lurer jeg på om det er en slags forbannelse, eller om Gud mener jeg fortjener det, for det er ikke noe dans på roser. Det er det motsatte. Det er noe som får meg til å grine om kveldene. Noe som får kroppen min til å føle seg utmattet. Noe som får hjernen min til å ikke fungere så bra som den egentlig kan. Men det er bare fordi jeg ikke har hatt kontroll på diabetesen, i nesten 3 år nå.

Jeg kjenner det egentlig fra topp til tå, selv om det er bare inni bukspyttkjertelen det ikke fungerer. Der deres "fabrikk" produsert insulin, er min fabrikk ødelagt, så jeg må tilføre den selv gjennom en pumpe. Den pumpen er en nål jeg stikker inn ovenfor rumpen, eller på magen, som jeg trekker ut igjen, og vips er det et lite plastikk rør inni kroppen, som har en ledning som er festet til pumpen min. For å få insulin trykker jeg på noen knapper, så går det gjennom ledningen og inn i kroppen. Høres kanskje lett ut, men jeg har i de siste 2-3 årene slurvet utrolig mye med det. I tillegg har jeg vært elendig til å måle blodsukkeret mitt. Deres blodsukker ligger hele tiden stabilt på mellom 4-6 kansje, mens mitt er oppi 20. Og sånn har det vært i en lang stund! Jeg merker det godt på kroppen. Jeg er sliten, trøtt og lei av alt som har med diabetes å gjøre. Og forsetter det sånn nå, kan det få konsekvenser i framtiden. Jeg kan få dårlig syn, nyreskader, fotskader, osv. Men det skal bare ikke skje.

Det føles av og til som om jeg er den eneste i verden med diabetes. Det er ingen rundt meg som forstår hvordan det er, ikke en gang familien, vennene mine eller doktoren. Ingen forstår hvor mye jeg har lyst å få et stabilt blodsukker igjenn slik alle andre har, og ingen forstår hvor lei og sliten jeg er! Jeg får ofte ikke sove om nettene og mange ganger er jeg så oppgitt over meg selv. Jeg vet jeg kan så mye bedre..... På skolen virker det kanskje som om jeg er våken og tar ting lett, men jeg vet at hvis jeg hadde hatt et blodsukkernivå likt som alle andre, hadde jeg hatt en mye lettere hverdag!

Så nå skriver jeg altså dette innlegget for å kunne virkelig vise hva jeg mener, og for å selv motivere meg til å bli bedre. Jeg kommer kanskje til å angre på at jeg postet det, men det får gå. Noen ganger hjelper det å få ting ut, og kanskje dette gir meg litt motivasjon til å bedre meg selv. For jeg skulle sååå ønske jeg var som dere! Dere er heeldig som er raske og friske. Jeg og er heldig som er det, men jeg kunne vært mer frisk! Jeg hhåååper sånn jeg kan få orden på diabetesen igjen, for nå er jeg drittlei!!! Jeg vil NYTE livet, hehe! Så, ja, det var det mest personlige innlegget jeg NOEN gang har skrevet. Der tok det slutt.

Viss du vil lese mer om diabetes: http://www.diabetes.no/no/Om_diabetes/Type_1-diabetes/